Vinterens første skitur

Ryggen har blitt stadig bedre de siste dagene, så i går var jeg klar for en tur ut. Løping/jogging er uaktuelt uten legenes godkjenning, derfor bestemte jeg meg for å prøve skiene. Og bare for å slå det fast: Jeg eier abolutt ingen skiteknikk og er livredd i alle nedoverbakker når jeg ikke har stålkanter og breie ski.

Det startet med fjerning av gammel smøring før tre lag med blå ekstra ble korket inn. Glider og sånn bryr jeg meg lite om, det er egentlig bare fint om det ikke går så fort i nedoverbakkene. Deretter bar det ut i skogen! Jeg hadde tenkt meg rundt Nøklevann en tur og startet slik at de verste bakkene skulle forseres oppover. I alle fall trodde jeg det på det tidspunktet.

Det startet som det alltid gjør, makspuls og melkesyre i armene før det har gått 100 meter. Forskjellen fra i fjor er at jeg har formen til å takle det. Inngangen til Østmarka fra Trasop er ganske brutal, så den første kilometeren eller så er stort sett ganske bratt oppover. Men jeg fant etterhvert en rytme på det, og en måte å gå på uten altfor mange glipptak og uten at armene ble helt stive. Det var også ganske bra mental trening. Det var tilfredsstillende å klare å observere at jeg faktisk gikk og hatet å gå på ski, tuppet den tanken ut av hodet og bare fokuserte på det som var fint. Nemlig at jeg var ute og i aktivitet igjen og at naturen er fantastisk fin om vinteren. Klarte nesten å overbevise meg om at jeg liker å gå på ski også. :-)

Første lange nedoverbakke var grusom, for selv om det var fantastiske forhold i løypene for øvrig, er det ikke bare meg som liker å ploge når det blir bratt. Med is under skia føles det som om man står på fyrstikker og jeg har i alle fall null kontroll. Heldigvis kom jeg meg levende ned.

Opp bakkene ved Sarabråten var det også fryktelig mye is, og jeg var glad for at jeg ikke skulle nedover de igjen. Jeg skulle jo rundt vannet. Trodde jeg da. For når jeg etter en god stund langs vannet kom dit veien deler seg, og jeg vanligvis jogger til høyre for å komme rundt vannet, var det bare brøytet gangvei. Prøvde å gå noen meter, men det var ikke noe vits i det, bare kaving og null skiglede. Jaja, bare å snu da. Uten kart og kjentmann turde jeg ikke gå løs på noen oppdagelsesferd i Østmarka.

Den første tanken var at dette var litt surt siden jeg nå var over halvveis på den runden jeg skulle gå, før jeg med skrekk innså at det betød at jeg måtte kjøre ned alle de grusomme monsterisbakkene. Skrekk og gru! Men hjem måtte jeg jo, så da var det bare å bite tenna sammen.

De første bakkene gikk greit. Der var det gode oppkjørte spor, og jeg stod i hockey og hadde god balanse på skia. Null stress. Jeg kjente derimot at pulsen steg noe hakk da jeg nærmet meg Sarabråten igjen, og denne gangen ikke fordi bakken er så innmari bratt å gå opp. Vurderte et lite øyeblikk om jeg skulle ta av meg skiene og gå ned, men fant ut at det var så mye folk der at det ville vært for flaut. Det var bare å la det stå til. Jeg stoppet i første sving og slapp forbi en supermann uten respekt for eget liv og helse. Det var egentlig like greit å slippe å ha han pustende og pesende bak også. Stålsatte meg, og satte utfor resten av bakken.

Og det gikk overraskende bra lenge. Helt til jeg møte en av disse som insisterer på å bruke egen flombelysning i lysløypa. Jeg ble jo blenda, og selvsagt var det en liten hump eller stein eller kvist akkurat der. Er likevel strålende fornøyd med egne akrobatikkferdigheter, jeg holdt meg nemlig på beina! Muligens fordi jeg hadde så stor fart at jeg ikke hadde noe valg.

Resten av turen hjem forløp udramatisk, selv om jeg gikk på beina ned den aller siste bittelite bakken som kun bestod av is. Tenkte at jeg hadde risikerte nok for en dag, og brydde meg ingenting om at damen som var på vei opp samme bakke stirret med åpen munn da jeg tok skiene av og gikk. Ikke i det hele tatt!

Vel hjemme viser dataene at det ble 12,22 km på en time og 18 minutter. Omtrent som en rolig joggetur, men jeg hadde nok ikke blitt like støl i armer og lår av en joggetur. Og ryggen virker å ha klart seg fint. Tror til og med at den hadde litt godt av det.