Årslengste

I dag kom jeg meg ut på det som viste seg å bli årets lengste tur så langt. Det gikk sakte, jeg gikk i de lengste oppoverbakkene, og det var fint. Det var både sol, regn, torden og sol igjen. Akkurat slik en norsk sommer vanligvis er.

14,83 km. Det er det lengste jeg har jogga i år!

Jeg hadde med meg et lite utvalg gutter på tur og vi koste oss skikkelig. Michael J. knalla til med Thriller akkurat i det tordenværet med påfølgende dusj skylte inn over marka. Elvis fikk meg til å danse opp noen små kneiker, og Muse fikk æren av å proklamere "this is the eeeeend of the world" akkurat i det den aller siste lange bakken ble forsert.

Fin tur!

Nye (ferie-)rutiner

I ferien har jeg gjort noe jeg ikke har drevet så altfor mye med tidligere (selv om jeg har skrevet ett innlegg om det tidligere) - løping tidlig om morgenen før frokost. I en hektisk hverdag blir det som oftest til at jeg trener om kvelden i det barna går og legger seg. Det vil si at jeg har hatt hele dagen på meg til å spise og lade opp til en treningstur (selv om dagens aktiviteter også tapper av batteriene og overskuddet som er tilgjengelig).

På sydenferie derimot, er det uaktuelt å trene på kvelden. For det første er det fortsatt fryktelig varmt fram til ca kl ni, og allerede halv ti er det stummende mørkt. Jeg løper ikke på ukjente steder når det er mørkt! Ergo: løpingen må foregå om morgenen.

På kveldstid kan man heller gå tur langs
strandpromenaden for å nyte solnedgangen.

Det er i og for seg ikke egentlig noe stort problem å stå opp tidlig, annet enn at magen er tom om morgenen. Alternativene er dermed å stå opp enda tidligere enn grytidlig for å spise, vente og så løpe seg en tur, eller løpe uten frokost. Jeg valgte siste alternativ hver gang i ferien. Og alltid med en stor og god frokost umiddelbart etterpå!

Etter en morgentur på tom mage må det til og med
frokostdessert til! Gresk yoghurt med valnøtter og
honning. Nam!

Med to uker til disposisjon, der øvrige aktiviteter stort sett bestod i å gå på stranda og finne seg noe å spise, hadde jeg planlagt annenhverdagløping om morgenen, og planen ble fulgt. Den første turen var tøff. Selv om jeg løp på et tidspunkt da det ikke var mer enn 25-28 grader, var det betydelig varmere enn hjemme i Norge, og følelsen av å ikke ha noe energi på grunn av manglende frokost var påtrengende. Magen var heller ikke helt fornøyd med å skulle jogge i varmen. Men allerede på tur nummer to gikk det lettere. Med unntak av siste dagen, ble det ikke noe annet enn komfortsonejogging. Og jeg fikk nok et bevis på at kroppen er fantastisk til å tilpasse seg nye rutiner. Selv to uker var nok til at det var uproblematisk med 10-12 rolige km uten frokost i magen.

Skoene klare til dyst!

Siste dagen prøvde jeg, lett inspirert av Siri, en form for kontinuerlig intervall. Poenget var å løpe sakte - medium - rask fart i 1 km hver, tre ganger. Farten per km ble 5:51-5:40-5:12, 5:46-5:36-4:55, 5:43-5:23-4:46. Altså ikke helt jevnt, og det gikk stadig raskere utover i økta. Jeg var redd for å gå tom ved å starte for hardt. Det var dessuten vanskelig å finne rett fart, særlig å variere mellom såkalt sakte og medium raskt tempo. Men det er vel med dette som med alt annet; skal man bli bedre så må man vel bare øve. Dessuten må det ha vært effektivt, for det veldig lenge siden jeg har vært så støl i leggene!

Nå som jeg er hjemme igjen, er planen for sensommeren og høsten å løpe tre ganger i uken. En intervalløkt, en rolig lang tur (som trolig aldri vil overstige 15-16 km og dermed muligens ikke kan karakteriseres som en "langtur") og en tur etter innfallsmetoden. Det blir stas!

Beina

Disse beina har de siste månedene gjort som jeg har bedt dem om. De har respondert på mer løping med å bli sterkere, og uten å få vondt noe sted. Derfor steller jeg pent med dem nå, og tilbringer mye kvalitetstid i hengekøya med dem i ferien. Flinke beina! 

Jeg er nemlig sikker på at det lønner seg når vi til høsten skal løpe fort sammen. 

Ferie

Løpe om morgenen før frokost, fordi det blir så varmt at det eneste fornuftige er å ligge rett ut på stranda resten av dagen. 

Spontanpåmelding til et lokalt løp (stilte i foreldre og barn-klassen - alle ville være med), bare fordi det er gøy. 

Late som man kan crawle og bruke så dårlig svømmeteknikk at strekningen fra ene siden av stranda til den andre ble en treningsøkt helt uten at det var planlagt. 

Ta noen armhevinger i slynga som er strategisk plassert på vei til hengekøya. 

Spise is hver dag. 

Ferie! 

Joggesko eller solseng? Ja takk, begge deler!

Slyngene må med på tur.

Premier fra det lokale barneløpet.

Å trene rolig nok

Jeg har skjønt at det er lurt å ikke trene alle øktene like hardt, og at variasjon er nøkkelen til enhver løpers suksess. Rolige langturer inngår i ethvert treningsprogram for løpere, og når det skal trenes rolig, bør pulsen ikke ligge over sone 2. Noe min puls ikke er i nærheten av om jeg skal opprettholde noe som helst som ligner på løping, ev. jogging, i en hvilken som helst bitteliten slak motbakke. Men om man skal bli bedre på noe, må man jo øve.

Jeg skred til verket etter å ha hjernevasket meg selv til å tro at jeg ikke skulle bry meg om at det kom til å gå sakte, og heller ikke at det skulle plage meg at folk rolig jogget forbi. Her skulle det øves på sakteløping!

Det var skikkelig vanskelig.

I første bakken blinket klokka med tallene 3,4, altså lå jeg allerede godt oppe i sone 3.  Enda jeg gikk.

Fram til jeg hadde vært ute i ca tre kvarter, spratt pulsen opp i bakkene som det var noen av i den valgte løypa. Deretter gikk pulsen bare oppover... De siste ti minuttene brydde jeg meg ikke lenger, og jogget som om det skulle vært en vanlig tur. Det vil si at jeg fint ville greid å holde en samtale gående dersom jeg hadde hatt med følge, i alle fall om vi kunne byttet på å snakke. Men pulsen lå høyt over det den skulle.

Siden jeg ikke akkurat er noen toppidrettsutøver eller supermosjonist, har jeg brukt pulsklokka mest til å logge kilometer. Men det hadde jo vært fint å kunne gjøre som det står i treningsprogrammene, og trene opp kroppen til å holde seg noenlunde i fartsretningen samtidig som pulsen ikke skyter i været.

Så da er det bare en ting å gjøre:

Øve mer.

Hva skal til?

Hva skal til for å få det til å bli en god treningsøkt, når du egentlig bare gruer deg og kroppen kjennes ut som den helst vil innta horisontalen på sofaen (men du innerst inne vet at det gjør mest vondt i viljen)?

I går skulle jeg trene litt styrke og startet med å sykle litt for å varme opp. Beina var daffe og blytunge. Så dukket Carola og Fångad av en stormvind opp på øret. Og så ble det en knalløkt likevel!

*litt flau over låtvalget, men tydeligvis en av mine guilty pleasures*

Nye mål

Jeg har bestemt at i løpet av 2013 skal jeg se hvor fort det er mulig å løpe for en fulltidsarbeidende småbarnsmor med både begrenset tid til trening og uten topp genetiske forutsetninger.

Forsøket skal skje 19.10. på Hytteplanmila (10 km), og fram til det har jeg tre dager i uka til disposisjon for løpetrening.

Jeg har skjønt at Hytteplanmila er stedet å løpe hvis man vil løpe fort. Og at de har gode boller til alle - også om det skulle gå skikkelig dårlig. Og ikke minst at det er et hyggelig løp ikke altfor langt fra Oslo. Hvis du vil løpe sammen med meg (og en hel del andre), kan du sjekke ut hjemmesiden til Hytteplanmila her, og melde deg på her. 

Game on!

Forsiktig start

Leste en interessant artikkel i det nyeste Kondis i dag, om forfallet kroppen gjennomgår og hvordan det føles når man en gang har vært i god form. Nå skal jeg ikke skryte på meg å ha vært i like god form som artikkelforfatteren, men kjenner likevel på følelsen av å være en dvask utgave av meg selv. Trappesnakketesten er gøy når man er overlegen, men ikke like gøy akkurat når man selv er den som pruster ukontrollert...

Og etter å ha lest en del om trening de siste par årene, skjønner jeg veldig godt at jeg ikke plutselig kan sette i gang igjen og plukke opp tråden der jeg slapp. Derfor har jeg startet forsiktig igjen nå.

Etter jul har det blitt trening kanskje to ganger i uken i gjennomsnitt. Fire ganger noen uker, én gang andre uker. Heftig sykdom rundt påsketider satt meg også langt tilbake. Derfor har jeg satt opp en plan som innebærer at jeg på sikt skal jogge/løpe mellom 30 og 40 km i uka, fordelt på tre løpeturer. Det kan jeg ikke gjøre i dag. Det vil si, jeg hadde kanskje klart to uker før beina hadde vært fulle av betennelser og andre vondter.

Planen innebærer at jeg denne uken totalt kommer til å jogge ca 20 km, fordelt på tre økter. To av disse vil være rolige, en var ganske hard intervalløkt. Det føles latterlig lite, å jogge rolig i 6 km er liksom ikke en ordentlig treningsøkt sammenlignet med hva jeg holdt på med i fjor på disse tider da jeg trente mot halvmaraton. Men jeg er helt sikker på at det likevel er riktig. Og så er planen på sikt å sakte, men sikkert øke lengden på de rolige turene. Bygge grunnmur, solid og sterk, før den presses for mye. Mitt mål er at før sommeren er over skal jeg kunne ha en intervalløkt, en halvhard/halvlang tur og en rolig ganske lang tur uten å få vondt noen steder.

Drømmer om å fly innover myke skogsstier i sommer

Hva er ditt mål for vårens og sommerens trening?

På tide å systematisere treninga litt igjen

Hei internett! Lenge siden sist.

Siden sist har jeg mistet motivasjonen totalt, trent bittelitt, så trent en del, lest masse trenings- og løpeblogger og nå er det på tide å sette dette i system igjen. Føler meg langt fra i noen toppform om dagen, men har vel vært i dårligere form også. Kan jo bare bli bedre da?

Dagens økt var intensive intervaller på tredemølla, etterfulgt av en kort styrketrening i slynge. Første steg på veien mot raskere bein! Har foreløpig ingen planer om noen løpsopptredener dette året, men kanskje jeg finner på noe etterhvert. Hadde kanskje vært gøy både med en mil og en halvmaraton i høst, i alle fall om fjorårets tider er innenfor rekkevidde. For det er ganske kjedelig å delta på noe der man er mange minutter treigere enn man har vært...

Ellers ville jeg bare takke alle dere som løper og skriver om det! Jeg er fullstendig klar over at det kun er jeg og min egen vilje som kan dra meg over dørterskelen, men det å se bilder fra og lese om andres løpeturer, konkurranser og måloppnåelse bidrar til å gjøre den terskelen litt mindre. Så fortsett med det!