Hva skal til?

Hva skal til for å få det til å bli en god treningsøkt, når du egentlig bare gruer deg og kroppen kjennes ut som den helst vil innta horisontalen på sofaen (men du innerst inne vet at det gjør mest vondt i viljen)?

I går skulle jeg trene litt styrke og startet med å sykle litt for å varme opp. Beina var daffe og blytunge. Så dukket Carola og Fångad av en stormvind opp på øret. Og så ble det en knalløkt likevel!

*litt flau over låtvalget, men tydeligvis en av mine guilty pleasures*

Nye mål

Jeg har bestemt at i løpet av 2013 skal jeg se hvor fort det er mulig å løpe for en fulltidsarbeidende småbarnsmor med både begrenset tid til trening og uten topp genetiske forutsetninger.

Forsøket skal skje 19.10. på Hytteplanmila (10 km), og fram til det har jeg tre dager i uka til disposisjon for løpetrening.

Jeg har skjønt at Hytteplanmila er stedet å løpe hvis man vil løpe fort. Og at de har gode boller til alle - også om det skulle gå skikkelig dårlig. Og ikke minst at det er et hyggelig løp ikke altfor langt fra Oslo. Hvis du vil løpe sammen med meg (og en hel del andre), kan du sjekke ut hjemmesiden til Hytteplanmila her, og melde deg på her. 

Game on!

Forsiktig start

Leste en interessant artikkel i det nyeste Kondis i dag, om forfallet kroppen gjennomgår og hvordan det føles når man en gang har vært i god form. Nå skal jeg ikke skryte på meg å ha vært i like god form som artikkelforfatteren, men kjenner likevel på følelsen av å være en dvask utgave av meg selv. Trappesnakketesten er gøy når man er overlegen, men ikke like gøy akkurat når man selv er den som pruster ukontrollert...

Og etter å ha lest en del om trening de siste par årene, skjønner jeg veldig godt at jeg ikke plutselig kan sette i gang igjen og plukke opp tråden der jeg slapp. Derfor har jeg startet forsiktig igjen nå.

Etter jul har det blitt trening kanskje to ganger i uken i gjennomsnitt. Fire ganger noen uker, én gang andre uker. Heftig sykdom rundt påsketider satt meg også langt tilbake. Derfor har jeg satt opp en plan som innebærer at jeg på sikt skal jogge/løpe mellom 30 og 40 km i uka, fordelt på tre løpeturer. Det kan jeg ikke gjøre i dag. Det vil si, jeg hadde kanskje klart to uker før beina hadde vært fulle av betennelser og andre vondter.

Planen innebærer at jeg denne uken totalt kommer til å jogge ca 20 km, fordelt på tre økter. To av disse vil være rolige, en var ganske hard intervalløkt. Det føles latterlig lite, å jogge rolig i 6 km er liksom ikke en ordentlig treningsøkt sammenlignet med hva jeg holdt på med i fjor på disse tider da jeg trente mot halvmaraton. Men jeg er helt sikker på at det likevel er riktig. Og så er planen på sikt å sakte, men sikkert øke lengden på de rolige turene. Bygge grunnmur, solid og sterk, før den presses for mye. Mitt mål er at før sommeren er over skal jeg kunne ha en intervalløkt, en halvhard/halvlang tur og en rolig ganske lang tur uten å få vondt noen steder.

Drømmer om å fly innover myke skogsstier i sommer

Hva er ditt mål for vårens og sommerens trening?

På tide å systematisere treninga litt igjen

Hei internett! Lenge siden sist.

Siden sist har jeg mistet motivasjonen totalt, trent bittelitt, så trent en del, lest masse trenings- og løpeblogger og nå er det på tide å sette dette i system igjen. Føler meg langt fra i noen toppform om dagen, men har vel vært i dårligere form også. Kan jo bare bli bedre da?

Dagens økt var intensive intervaller på tredemølla, etterfulgt av en kort styrketrening i slynge. Første steg på veien mot raskere bein! Har foreløpig ingen planer om noen løpsopptredener dette året, men kanskje jeg finner på noe etterhvert. Hadde kanskje vært gøy både med en mil og en halvmaraton i høst, i alle fall om fjorårets tider er innenfor rekkevidde. For det er ganske kjedelig å delta på noe der man er mange minutter treigere enn man har vært...

Ellers ville jeg bare takke alle dere som løper og skriver om det! Jeg er fullstendig klar over at det kun er jeg og min egen vilje som kan dra meg over dørterskelen, men det å se bilder fra og lese om andres løpeturer, konkurranser og måloppnåelse bidrar til å gjøre den terskelen litt mindre. Så fortsett med det!

Treningsmotivasjon og sånn...

Etter Gøteborg har motivasjonen min falt. Rett etterpå var jeg ved veldig godt mot, så kjente jeg mer og mer på leggene som ikke var som de skulle. Jeg påla meg selv en ny løpepause og masse styrketrening. Og nå har jeg ikke lyst til å trene i det hele tatt... Blæh! Enda godt Berlin fortsatt er maaange måneder unna.

Men jeg gjør det likevel. Trener altså. Trener styrke på stuegulvet, og tenker på hvordan jeg skal få gjort noe kondisjonstrening. Meldte meg ut av treningssenteret tidligere i vår, så alternativene er ikke så mange om jeg ikke skal inn der igjen. Om en liten stund, når leggene er fine og sterke igjen, skal jeg sprette fra stein til stein, og rot til rot på myke skogsstier. Det blir bra!

Og så hjelper det på humøret og motivasjonen å kjøpe seg noe nytt! Godtepose for voksne :-)

Ojoj, mon tro hva som er oppi her?!?

Det ser lovende ut...

Fiiine lilla sko!

Gøteborgsvarvet 2012

Lørdag morgen var preget av nervøsitet og ubesluttsomhet i forhold til næringsinntak, hvor mye klær som skulle på, hvordan chipen kunne sitte* og generelt hvordan det skulle være å sette av gårde på prosjekt halvmaraton, mitt første halvmaraton noensinne, i verdens største halvmaraton med 62 000 påmeldte løpere.

Været på løpsdagen var vanskelig å forholde seg til, selv om det var akkurat som meldt. Det blåste og var overskyet fra morgenen av og det var rett og slett ganske surt ute. Jeg hadde på meg knekort løpetighs med skiovertrekksbukse, t-skjorte, fleece og regnjakke før start, og frøys. Skulle jeg virkelig løpe i knekort og t-skjorte? Da sola brøyt fram og skyene nesten var blåst bort en halvtime før start bestemte jeg meg endelig. Og var veldig fornøyd med valget av knekort, løse kompresjonslegger og tynn t-skjorte.

Etter å ha trippet rundt på området i noe som virket som en evighet og sendt den ene medløperen etter den andre av gårde til sine startpuljer, begynte det endelig å nærme seg min tur. Etter en siste dotur, fant jeg pulje 19, stilte meg opp og drakk noen siste slurker med vann. Så begynte pulja å bevege seg framover. Det førte til sommerfuglinvasjon i magen!

I det starten gikk var det tett med folk og den første kilometeren var preget av køløping. Jeg hadde bestemt meg for å ikke stresse med å løpe slalom mellom andre løpere, eller løpe opp og ned på fortauskanter for å komme forbi, og det holdt jeg meg til. Den første kilometeren gikk derfor ganske sakte, etter noen hundre meter ble det til og med helt stopp. Shit happens, tenkte jeg, og konsentrerte meg om å være glad og fornøyd med å være i gang.

Det var utrolig mange entusiastiske folk langs løypa, noe som gjorde at det ble ekstra gøy å løpe. Det sammen med alle bandene langs løypa (inkludert de mange trekkspillende gamle gubbene) skal ha sin del av æren for at dette var en veldig fin opplevelse. Liv langs løypa er gull verd! 

Den gode følelsen holdt seg fram til ca 9 km. Da hadde jeg bestemt meg for å prøve en slurk med sportsdrikke. Passe på energinivået og sånt, ikke sant. Jeg tok to bittesmå slurker (smakte pyton) og skylte det ned med to små slurker vann. Det førte til at jeg fikk hold... Det var rett og slett jævlig vondt hele veien mellom 9 og 12 km. Da kom jeg til neste vannstasjon, drakk to nye slurker med vann, og *poff* borte med smerten. Skal aldri aldri aldri noen gang mer drikke ukjente ting underveis i et løp! Det er tydeligvis kun vann som gjelder.

Deretter gikk alt fint fram til like før 17 km. Der går hovedgata i sentrum slakt oppover i nesten to kilometer. Det førte til tunnelsyn og kjemping mot vonde tanker. Det var også blitt varmt, den skandinaviske vårsola kan virkelig gjøre seg gjeldende den også. Heldigvis var det svamper rett etter drikkestasjonen på 17 km. Det var deilig å skvise en våt og kald svamp over hodet. Det fikk meg også til å bli i stand til å vide ut blikket litt, og nyte litt mer av hvordan Gøteborg ser ut en herlig og folksom vårdag i mai.

Effekten av svampen varte ikke så lenge, og de siste tre kilometerne ble harde. Men sånn skal det vel være, har man ikke vondt på slutten av et løp har man ikke tatt i hardt nok! :) I den siste bakken kjente jeg at jeg var kjempekvalm, og innså at jeg ikke hadde krefter til noen spurt, i alle fall ikke uten å virkelig måtte rope på elgen i etterkant. Likevel, jeg beit tenna sammen holdt tempoet oppe. Jeg var derfor utrolig letta da jeg endelig så stadioen der målgang var.

Følelsen da jeg krysset mållinjen var helt utrolig, og mye sterkere enn jeg hadde forestilt meg. Litt svimmel, og med tårer i øynene ble jeg gående mot chipinnlevering, medalje-, banan- og Kex-utlevering med verdens største glis påklistra. Det var verd alle vonde tanker siste delen av løpet!
 

Fine medaljen!

Og tida? Den offisielle ble 1:57:59.

Fornøyd!

* Fasiten er: Chipen trenger ikke sitte i det grusomme borrelåsbåndet som fulgte med startnummeret. Det går fint an å sette den i lissene på skoene. Tusen takk til nordmannen vi møtte på båten som satte oss på tanken! Jeg er sikker på at jeg ville fått blødende gnagsår av borrelåsen etter 21 km.

Gøteborg neste!

Folkefest!

Da er siste løpetrening før Gøteborgsvarvet på lørdag unnagjort. Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å cruise inn og hente belønningen for alt jeg har lagt ned i høst, vinter og vår. Pluss i boka for at det er meldt perfekt løpevær!

Kan ikke klage på dette! Værvarsel for Gøteborg hentet fra yr.no

Treningscamp fikk æren av å stå for siste finpuss. På grunn av Holmekollstafetten og Gøteborgsvarvet på lørdag ble det kjørt 9 enkle runder, og en siste spurtrunde, oppdelt i fire bolker. Dette er akkurat samme oppladning som før Sentrumsløpet. Hvorfor endre en suksessoppskrift?

Likevel, selv om dette skulle være en lett økt, var jeg så sliten at jeg holdt på å spy etter 7 intervaller. Fikk presset meg gjennom de to siste også, og jammen meg så fikk jeg satt opp tempoet da vi etter en ganske så lang pause skulle spurte 4 100-metere også. Klapp på min egen skulder for gjennomføringsevnen i dag. Likevel litt usikker på hvor lurt det var å ta seg såpass ut i dag (og litt i stuss over hvorfor jeg ikke er i bedre form). Men men, det er to hele hviledager igjen før den store dagen!

Bevis på hvor hardt det var i dag! Får hentet meg stadig mindre inn i pausene, men kommer også stadig høyere i puls for hver intervall. Spurtene på slutten er så korte at jeg ikke rekker å komme ordentlig opp i puls, og de føltes heller ikke så altfor ille.

Det opprinnelige målet for min halvmaratondebut var å komme seg inn under 2 timer. Men så har jeg funnet en løpskalkulator og den har satt griller i hodet på meg. I følge McMillan Running Calculator skal jeg kunne være god for 1:53:00 på halvmaraton, basert på mitt beste resultat på 10 km (som jo var Sentrumsløpet med alle sine bakker og og...). Taktikken er derfor endret, og er nå å ligge på 5:30 per kilometer. Holder jeg den farten jevnt kommer jeg i mål på 1:55:30. Men dette forutsetter at jeg kjenner at jeg har en fin dag, og at beina er lette og fine på lørdag. Endelig beslutning tas ved start på lørdag.

Sånn bortsett fra løpstaktikken har også hotell ordnet seg nå i siste liten, bussbilletter er bestilt og betalt, kart over byen og startnummerutdeling er printet ut, pakkelisten er skrevet og sommerfuglene har meldt sin ankomst.

Det betyr vel bare at jeg er klar?!?