Gøteborgsvarvet 2012

Lørdag morgen var preget av nervøsitet og ubesluttsomhet i forhold til næringsinntak, hvor mye klær som skulle på, hvordan chipen kunne sitte* og generelt hvordan det skulle være å sette av gårde på prosjekt halvmaraton, mitt første halvmaraton noensinne, i verdens største halvmaraton med 62 000 påmeldte løpere.

Været på løpsdagen var vanskelig å forholde seg til, selv om det var akkurat som meldt. Det blåste og var overskyet fra morgenen av og det var rett og slett ganske surt ute. Jeg hadde på meg knekort løpetighs med skiovertrekksbukse, t-skjorte, fleece og regnjakke før start, og frøys. Skulle jeg virkelig løpe i knekort og t-skjorte? Da sola brøyt fram og skyene nesten var blåst bort en halvtime før start bestemte jeg meg endelig. Og var veldig fornøyd med valget av knekort, løse kompresjonslegger og tynn t-skjorte.

Etter å ha trippet rundt på området i noe som virket som en evighet og sendt den ene medløperen etter den andre av gårde til sine startpuljer, begynte det endelig å nærme seg min tur. Etter en siste dotur, fant jeg pulje 19, stilte meg opp og drakk noen siste slurker med vann. Så begynte pulja å bevege seg framover. Det førte til sommerfuglinvasjon i magen!

I det starten gikk var det tett med folk og den første kilometeren var preget av køløping. Jeg hadde bestemt meg for å ikke stresse med å løpe slalom mellom andre løpere, eller løpe opp og ned på fortauskanter for å komme forbi, og det holdt jeg meg til. Den første kilometeren gikk derfor ganske sakte, etter noen hundre meter ble det til og med helt stopp. Shit happens, tenkte jeg, og konsentrerte meg om å være glad og fornøyd med å være i gang.

Det var utrolig mange entusiastiske folk langs løypa, noe som gjorde at det ble ekstra gøy å løpe. Det sammen med alle bandene langs løypa (inkludert de mange trekkspillende gamle gubbene) skal ha sin del av æren for at dette var en veldig fin opplevelse. Liv langs løypa er gull verd! 

Den gode følelsen holdt seg fram til ca 9 km. Da hadde jeg bestemt meg for å prøve en slurk med sportsdrikke. Passe på energinivået og sånt, ikke sant. Jeg tok to bittesmå slurker (smakte pyton) og skylte det ned med to små slurker vann. Det førte til at jeg fikk hold... Det var rett og slett jævlig vondt hele veien mellom 9 og 12 km. Da kom jeg til neste vannstasjon, drakk to nye slurker med vann, og *poff* borte med smerten. Skal aldri aldri aldri noen gang mer drikke ukjente ting underveis i et løp! Det er tydeligvis kun vann som gjelder.

Deretter gikk alt fint fram til like før 17 km. Der går hovedgata i sentrum slakt oppover i nesten to kilometer. Det førte til tunnelsyn og kjemping mot vonde tanker. Det var også blitt varmt, den skandinaviske vårsola kan virkelig gjøre seg gjeldende den også. Heldigvis var det svamper rett etter drikkestasjonen på 17 km. Det var deilig å skvise en våt og kald svamp over hodet. Det fikk meg også til å bli i stand til å vide ut blikket litt, og nyte litt mer av hvordan Gøteborg ser ut en herlig og folksom vårdag i mai.

Effekten av svampen varte ikke så lenge, og de siste tre kilometerne ble harde. Men sånn skal det vel være, har man ikke vondt på slutten av et løp har man ikke tatt i hardt nok! :) I den siste bakken kjente jeg at jeg var kjempekvalm, og innså at jeg ikke hadde krefter til noen spurt, i alle fall ikke uten å virkelig måtte rope på elgen i etterkant. Likevel, jeg beit tenna sammen holdt tempoet oppe. Jeg var derfor utrolig letta da jeg endelig så stadioen der målgang var.

Følelsen da jeg krysset mållinjen var helt utrolig, og mye sterkere enn jeg hadde forestilt meg. Litt svimmel, og med tårer i øynene ble jeg gående mot chipinnlevering, medalje-, banan- og Kex-utlevering med verdens største glis påklistra. Det var verd alle vonde tanker siste delen av løpet!
 

Fine medaljen!

Og tida? Den offisielle ble 1:57:59.

Fornøyd!

* Fasiten er: Chipen trenger ikke sitte i det grusomme borrelåsbåndet som fulgte med startnummeret. Det går fint an å sette den i lissene på skoene. Tusen takk til nordmannen vi møtte på båten som satte oss på tanken! Jeg er sikker på at jeg ville fått blødende gnagsår av borrelåsen etter 21 km.