Hvorfor trener man?
Alle vet at det er sunt. At man lever lenger og bedre om man får hjertepumpa til å jobbe skikkelig ganske ofte. At man får både pen hud og pen rumpe, og reduserer risikoen for depresjoner og annen styggedom. At man faktisk risikerer både det ene og det andre om man lar være. Selv om man vet alt dette velger en stor del å la være. Jeg har alltid visst alt dette. Jeg har prøvd å komme meg i gang mange ganger. Og lyktes, i alle fall delvis. Men jeg har alltid falt tilbake til gamle dårlige vaner. Og slutta å trene. Igjen.
Nå er det et eller annet som er annerledes. Noe handler om en god del kilo som endelig forsvant og som gjorde det hele så uendelig mye lettere. Resten handler om at jeg faktisk har kommet over den bøygen som jeg aldri har kommet over tidligere. Den kneika man må over før treninga virkelig begynner å gjøre godt. Den som gjør at det kan være godt underveis også, selv om det er slitsomt. Jeg er så glad for at jeg prøvde en gang til, for at jeg fikk et eller annet over meg som gjorde at jeg ikke ga meg, og for at jeg skjønte hvor bra Löplabbet sine treningsprogram er. Jeg er så utrolig takknemmelig ovenfor Löplabbet som har lagt ut detaljerte treningsprogrammer for nybegynnere som det er mulig å følge.
Men hvorfor i all verden løping? Finnes det ikke noe annet som er litt morsommere å drive med for å få den hjertepumpa til å jobbe? For meg handler det mye om tilgjengelighet og muligheten til å ta seg en treningstur akkurat når det passer. I en hektisk hverdag må man utnytte de lommene som er der. Og løpeskoene er faktisk ikke så innmari vanskelige å ta med når man skal på tur heller.
I tillegg har det vært et eller annet mystisk med disse løperne. De som hardnakket påstår at det er godt å ta seg en løpetur. De som snakker om endorfiner og de meditative sidene ved løpingen. De løper langt, og lenger enn langt, og har tydeligvis skjønt et eller annet som ikke har vært tilgjengelig for oss andre. Jeg ville prøve det ut. Jeg vil være en av dem!
Det er derimot ikke gøy å starte å løpe. Det er faktisk helt forferdelig grusomt hardt å starte med løping som treningsform. Derfor er det nå også så utrolig deilig å kunne ta seg en løpetur og nyte hele greia. At det går helt fint å løpe i over en time uten å være på randen til sammenbrudd. Og det er derfor jeg denne gangen kommer til å fortsette lenge. Første delmål er Berlin Maraton om sånn ca ett år, og jeg gleder meg til å jobbe hardt for å klare det på en god måte.
Alle vet at det er sunt. At man lever lenger og bedre om man får hjertepumpa til å jobbe skikkelig ganske ofte. At man får både pen hud og pen rumpe, og reduserer risikoen for depresjoner og annen styggedom. At man faktisk risikerer både det ene og det andre om man lar være. Selv om man vet alt dette velger en stor del å la være. Jeg har alltid visst alt dette. Jeg har prøvd å komme meg i gang mange ganger. Og lyktes, i alle fall delvis. Men jeg har alltid falt tilbake til gamle dårlige vaner. Og slutta å trene. Igjen.
Nå er det et eller annet som er annerledes. Noe handler om en god del kilo som endelig forsvant og som gjorde det hele så uendelig mye lettere. Resten handler om at jeg faktisk har kommet over den bøygen som jeg aldri har kommet over tidligere. Den kneika man må over før treninga virkelig begynner å gjøre godt. Den som gjør at det kan være godt underveis også, selv om det er slitsomt. Jeg er så glad for at jeg prøvde en gang til, for at jeg fikk et eller annet over meg som gjorde at jeg ikke ga meg, og for at jeg skjønte hvor bra Löplabbet sine treningsprogram er. Jeg er så utrolig takknemmelig ovenfor Löplabbet som har lagt ut detaljerte treningsprogrammer for nybegynnere som det er mulig å følge.
Men hvorfor i all verden løping? Finnes det ikke noe annet som er litt morsommere å drive med for å få den hjertepumpa til å jobbe? For meg handler det mye om tilgjengelighet og muligheten til å ta seg en treningstur akkurat når det passer. I en hektisk hverdag må man utnytte de lommene som er der. Og løpeskoene er faktisk ikke så innmari vanskelige å ta med når man skal på tur heller.
I tillegg har det vært et eller annet mystisk med disse løperne. De som hardnakket påstår at det er godt å ta seg en løpetur. De som snakker om endorfiner og de meditative sidene ved løpingen. De løper langt, og lenger enn langt, og har tydeligvis skjønt et eller annet som ikke har vært tilgjengelig for oss andre. Jeg ville prøve det ut. Jeg vil være en av dem!
Det er derimot ikke gøy å starte å løpe. Det er faktisk helt forferdelig grusomt hardt å starte med løping som treningsform. Derfor er det nå også så utrolig deilig å kunne ta seg en løpetur og nyte hele greia. At det går helt fint å løpe i over en time uten å være på randen til sammenbrudd. Og det er derfor jeg denne gangen kommer til å fortsette lenge. Første delmål er Berlin Maraton om sånn ca ett år, og jeg gleder meg til å jobbe hardt for å klare det på en god måte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar