Jeg har skjønt at det er lurt å ikke trene alle øktene like hardt, og at variasjon er nøkkelen til enhver løpers suksess. Rolige langturer inngår i ethvert treningsprogram for løpere, og når det skal trenes rolig, bør pulsen ikke ligge over sone 2. Noe min puls ikke er i nærheten av om jeg skal opprettholde noe som helst som ligner på løping, ev. jogging, i en hvilken som helst bitteliten slak motbakke. Men om man skal bli bedre på noe, må man jo øve.
Jeg skred til verket etter å ha hjernevasket meg selv til å tro at jeg ikke skulle bry meg om at det kom til å gå sakte, og heller ikke at det skulle plage meg at folk rolig jogget forbi. Her skulle det øves på sakteløping!
Det var skikkelig vanskelig.
I første bakken blinket klokka med tallene 3,4, altså lå jeg allerede godt oppe i sone 3. Enda jeg gikk.
Fram til jeg hadde vært ute i ca tre kvarter, spratt pulsen opp i bakkene som det var noen av i den valgte løypa. Deretter gikk pulsen bare oppover... De siste ti minuttene brydde jeg meg ikke lenger, og jogget som om det skulle vært en vanlig tur. Det vil si at jeg fint ville greid å holde en samtale gående dersom jeg hadde hatt med følge, i alle fall om vi kunne byttet på å snakke. Men pulsen lå høyt over det den skulle.
Siden jeg ikke akkurat er noen toppidrettsutøver eller supermosjonist, har jeg brukt pulsklokka mest til å logge kilometer. Men det hadde jo vært fint å kunne gjøre som det står i treningsprogrammene, og trene opp kroppen til å holde seg noenlunde i fartsretningen samtidig som pulsen ikke skyter i været.
Så da er det bare en ting å gjøre:
Øve mer.
