Fornøyd? Ikke fornøyd?

50:47

Fornøyd:

• Ny personlig rekord, forbedring med over fem og et halvt minutt
• Jeg ser et rent 50-tall først i sluttiden
• Jeg startet rolig og lot meg ikke rive med i starten
• Jeg plukket rygger jevnt og trutt gjennom hele løpet
• Jeg ga aldri opp underveis
• "Lette fine ben" funket som bare rakkern siste halvdelen av løpet
• Jeg har vært utslitt av helt andre grunner enn trening hele uken i forkant, og stilte til start med en ikke restituert kropp

Ikke fornøyd:

• Det står ikke 49:xx i sluttida
• Jeg var ikke så sliten at jeg holdt på å dø noen gang underveis, så da har jeg vel egentlig ikke tatt i hardt nok

Fornøyd (etter å ha studert ikke fornøyd-lista):

• Jeg måtte ned i fosterstilling på kjøkkengulvet etter hjemkomst, så litt slitsomt var det visst likevel

Konklusjon:
Ok da, så er jeg vel strengt tatt ganske fornøyd. Det er tross alt en ganske god tid, plass nummer 126 av over 500 i min klasse, og det er et utgangspunkt for mer systematisk jobbing. Neste mål blir å komme under 50 minutter før 2012 er over.

Løpedagen startet med barneløpet i dag. Stor og liten ventet spent på t-banen på vei ned til byen for å hente startnummer. I strålende solskinn!

To par spente joggesko

Etter litt stress med å få tak i kontanter, fikk vi meldt oss på barneløpet. En liten jente var utrolig forventningsfull da hun så nummerlappen og skjønte at hun kom til å få medalje når hun kom i mål.

Selve løpet (600 m) var visst veldig moro, og særlig haren/kaninen som løp foran. Løpet var akkurat passe langt for en som ikke akkurat kan sies å ha trent voldsomt i forkant. Stor stas var det selvsagt også å få medaljen, diplomet og bolla etterpå. :-) Barneløpet kan anbefales for andre småtroll som gjerne vil gjøre det samme som foreldrene. Det er bare gøy!

Etter at barneløpet var overstått ruslet vi litt rundt i byen, før barna plutselig hadde fått nok av byliv og store folkemengder og dro hjemover igjen.

Alene igjen i byen gikk jeg for å møte Treningcampgjengen som skulle møtes før løpet. Etter en liten seanse med lykkeønskninger for dagen, gikk jeg av sted for å rekke å gå på do før løpet. Det skulle vise seg å være ganske smart å beregne god tid. Må si jeg synes det var i overkant få toaletter tilgjengelig ved startområdet. Under Oslo Maraton mener jeg at det må ha vært minst 3-4 ganger så mange toaletter, uten at det 3-4 ganger så mange folk. Mye stress kunne vært unngått med litt bedre kapasitet her.

Da jeg endelig var ferdig med dobesøket, var det på tide å stille seg opp i pulja. Fikk plassert meg rett bak tauet i pulje fire, pulja med estimert sluttid på 50-60 min. Det skulle vise seg å være smart. Med nærmere 10 000 løpere på plass blir det litt trengsel ved starten. Men ved å stå nesten først i pulja fikk vi vel om lag hundre meter fri ferdsel før vi tok igjen slutten av forrige pulje. Og det var tilstrekkelig til at det var godt med plass i starten.

Dagens løype

 Da starten gikk fløy folk av gårde. Jeg så mest med forundring på folk som ikke så ut som de hadde de største forutsetningene for å løpe langt og fort, beinfly opp Slottsbakken. En dame gikk allerede halvveis opp mot Slottet.

For min egen del tok jeg det veldig rolig i starten. Jeg visste at bakken opp til toppen var lang, og fra bare litt bak Slottet sluttet folk å løpe forbi meg. Derfra, og resten av løpet følte jeg at jeg tok igjen flere enn det var andre som løp forbi meg. God følelse. 

Selve løpet har jeg ikke så innmari mye minner fra. Husker en mann kledd i en heldekkende (virkelig, foran ansiktet også) knallblå kondomdrakt sånn ca i Frognerparken. Bakkene opp til Frognerparken var ikke så fæle som jeg trodde på forhånd, men jeg ble tatt litt på senga av opptil flere andre bakker. Særlig bakken på sjøsiden av Stortinget var ganske fæl. Men da visste jeg samtidig at det var under tre km igjen til mål.

Drikkestasjonen funket dårlig for oss som kom litt lenger bak. Da jeg kom dit var jeg veldig tørst, men det var ingen kopper med drikke i tilgjengelig. De stakkars funksjonærene jobbet livet av seg, men jeg stod stille i opp mot 10 sekunder før jeg fikk meg en kopp. Det føltes kjipt.

Publikum var ikke så veldig mye å skryte av heller, dessverre. Selv om det tidvis var veldig mange av dem, var de helt stille. Det hadde vært fint med litt mer oppbakking underveis. Unntakene er noen med-treningscampere som ropte høyt og tydelig underveis. Takk for god støtte!

Jeg jobbet godt med beina gjennom hele løpet. De protesterte litt på tempoet, men mitt mantra "lette fine ben" funket godt da det begynte å røyne på. Som flere andre også har påpekt skjønte jeg etterhvert at kilometeranvisningene ikke var riktig plassert, de kom jo altfor fort fra 4 km og ut! Jeg satsa på at løypa faktisk var kontrollmålt til 10 km, og bestemte meg for å stole på klokka for kilometeranvisningene jeg trengte. Likevel, da den store blå søylen det stod Asics på dukket opp på toppen av Karl Johan var det fristende å tenke at det var målet. Ble litt skuffa da jeg skjønte at det var flere hundre meter igjen til mål etter den.

Dagens puls. Jevt og trutt oppover de siste kilometerne.

 På oppløpet hadde jeg ikke mer igjen å gi. Der føyk det forbi en hel del, men det var utrolig godt å være ferdig. Glemte nesten å få medaljen min, var helt ubeskrivelig tørst, og gikk rett inn i noe som virket som en eviglang vannkø. Etter å ha fått vann, fant jeg igjen treningscamperne, så at alle hadde medaljer, og gikk for å få meg min egen. Medalje må man jo ha.

Vel hjemme igjen, etter å ha spist middag, fikk jeg et akutt anfall av et eller annet, og jeg gikk ned for full telling på kjøkkengulvet. Sliten og kvalm. Tar det som et tegn på at jeg faktisk tok meg ut i dag.

Kort oppsummert:
En dokø fra h***. Et litt uengasjert publikum. Strålende solskinn. Og en veldig fin løpsopplevelse, selv om det gjorde vondt underveis!